hits

Millies siste dag. Hvil i fred, vakre jente

Det er over en uke siden n. Vurderingen av Millie har veid tungt p mine skuldre. vite det er enkelt. Det er si det hyt som er vanskelig. Nr man frst har sagt det, s er det plutselig mer enn en tanke. Det blir mye mer konkret. Mye fastere. Avliving ble dessverre den beste lsningen for Millie. 

Millie slet veldig mye med frykt og stress. Jeg har delt en del oppturer med henne her p bloggen, og en stund virket ting rosenrdt. Hun forbedret seg. Hun trivdes igjen. Hun gikk ikke lenger p t hev rundt oss, og vi gjorde ikke det tilbake heller. Kattene var ikke lenger et ml jage, hun sluttet bry seg s mye med Luna, og for ikke snakke om at hun gikk fra ikke kunne bli tatt p til ikke ville annet enn bli tatt p. Forbedringen var stor, men den stagnerte.

Ikke bare stagnerte den, den gikk tilbake. Hverdagen med Millie var ikke enkel, og srlig ikke for Millie. Selv om det var enorme forandringer fra vi fikk henne, s levde hun fremdeles i en egen boble av frykt og stress. Hun reagerte p hver minste lille lyd, og dette ble bare verre og verre for hver dag. Det gikk ikke en time uten at hun bjeffet, noen ganger manisk, p ting jeg ikke en gang kunne hre. Hun kunne fare opp fra svn i sofaen og lpe frem og tilbake i stuen mens hun stresset og pep. Og selv om hun i mye strre grad stolte p oss, sammenliknet med da vi fikk henne, var det av den eneste grunn at vi var veldig ppasselige med hvordan vi oppfrte oss rundt henne. Det var ikke mye rom for feiltrinn. Det skulle ikke s mye til fr hun flte at presset ble for mye for henne og hun kunne ty til knurring. Selv signaler vi sendte ut, sammen med stemmeleie som var nesten overvennlig, noe de aller fleste hunder hadde sett p som noen av de mest vennligsinnede signaler, ble Millie usikker av og dempet med hele seg. 

Som sagt elsket hun kos, spass mye at hun nesten satt inni deg. Sluttet du kose var du 100% garantert f en labb i ansiktet. Allikevel, nr du skulle begynne klappe henne, da spesielt etter ha gitt henne en kommando (eks. sitt), s falt hun sammen som en ball, akkurat som at hun skulle bli sltt, helt til vi fikk kontakt og hun forsto det var kos..

Det har vrt en flelsesmessig berg- og dalbane. se en hund som i mange tilfeller virker normal, vre s redd og stresset i vanlige hverdagssituasjoner, det er ikke noe godt. Millie var en fantastisk flott hund. S snill og god, kosete og glad, til tross for hvor ille hun hadde det inni seg. Det var nettopp dette som gjorde avgjrelsen s vanskelig ta. Hun var jo ikke bare redd, bare stresset eller bare aggressiv. Hun var ogs glad, kosete, herlig, leken, eventyrlysten og fantastisk. Lydig som f. 

Da avgjrelsen frst var tatt, gikk det fort. Det var ikke noe vits i drye det mer. Avgjrelsen ble tatt da stresset kte p, og det ble veldig vanskelig vre henne og vre med henne. Torsdagen forrige uke fikk vi time, og den dagen skulle vi vie til henne. Vi sto opp ekstra tidlig for f mest ut av formiddagen, s hun kunne d s lykkelig som overhode mulig. Timen var halv ett, og innen da skulle vi srge for gjre alt det hun elsket mest her i verden: kjre bil, lpe etter ball, base i snen og spise plser. Vi kjpte en egen pakke med plser kun til Millie, s hun skulle kose seg maks den siste dagen. 

Og jammen klarte vi det ogs. Millie logret fra det yeblikket vi sto opp, til spryta var satt. Vi sto opp, t frokost og s var det ut og kjre bil. Og nr jeg sier at Millie elsket kjre bil, s overdriver jeg ikke. Om bilen sto i grdsplassen da vi skulle ut og lufte, mtte vi nrmest dra henne med oss forbi den, for hun hadde store hp om at vi skulle inn i den. "Kjre bil" visste hun godt hva betydde, og forventningene var hye. 


"Skal vi kjre bil?" 

Vi stoppet ikke s alt for langt unna klinikken, litt i skogkanten til et populrt skiomrde, og tok med oss plsene, ballen og noen leker. Gjett om hun lyste opp da hun s ballen! Jeg er egentlig ikke noe glad i bare kaste ball, srlig ikke med lettstressede hunder. Derfor har det ikke blitt noe ballkasting med Millie under oppholdet hennes. Men dette var hennes siste dag og hun skulle f gjre alt hun ville uten noen bekymringer for konsekvenser. Vi sto i godt over n time og bare kastet ball. Den hunden ble aldri sliten. Det var s vidt det kom et halvt minutt med pesing. Ballkastingen ble selvflgelig pauset med plsespising og litt bildetaking, og en smule snbasing, men det var lite som distraherte henne fra ball. Ja, med unntak av plsene da. 

Vel inne p klinikken var forventingene hennes til hva som skulle skje fremdeles hye og positive. Hun hadde heldigvis ikke opplevd noe skremmende hos veterinrer, og frste gang jeg hadde henne til omplassering, hadde hun til og med lrt seg et nytt triks inne p bordet! Leverbitene haglet p, og trene og smilene gikk om hverandre. Mille trikset, koste, nusset og logret. Veterinren vr, Mette, ste p med godbiter og shaping og triksekommandoer, og plsene ble dratt frem da hun fikk den frste spryten (som hun ikke kjente noen ting til, det var jo plser fremme). Om alle veterinrer bare hadde vrt som Mette, som var med p gi Millie tidenes opplevelse. Nok en gang nsker jeg rette en stor takk til Liertoppen Dyreklinikk for fantastisk dyrebehandling (og menneskebehandling)! 

Det var veldig vanskelig for meg vre p klinikken med Millie den dagen. Det ble et massivt tveegget sverd. Det kunne ikke gtt bedre! Millie var trygg, hun var full av forventning, og halen hennes sluttet ikke logre fr hun ikke hadde ork mer. Jeg nsket hun skulle d lykkelig, det var hele mlet med dagen, og at hun flte seg s trygg og glad til siste slutt var det absolutt beste som kunne skjedd! Samtidig var det ogs den strste faktoren til at jeg syntes det var s vanskelig. Hun kom inn p den klinikken, og gledet seg til alt, full tro p at alt var fryd og gammen, vi skulle bare ha det gy. Og her var vi for ta livet hennes... Leke Gud og bestemme hvem som fr leve og d. Det var en skikkelig tff situasjon for meg og jeg klarte ikke holde tilbake trene. Det er virkelig flt avlive en ung, fysisk frisk hund p den mten. Det fles s urettferdig. Allikevel er jeg 100% trygg p at jeg tok den rette avgjrelsen. leve med frykt, angst og stress er ikke et godt liv. Ikke nr det tar over s mye av hundens hverdag og handlinger. Hun fikk en verdig avslutning p livet sitt, og hadde den beste dagen noen sinne. 

Sov godt, lille venn. Jeg vil for alltid huske deg som den ste og gode hunden du var. 

5 kommentarer

livetmitt93

05.03.2018 kl.08:47

<3

Elisabeth

05.03.2018 kl.13:34

For en utrolig vakker og hjerteskjrende beretning. Jeg kommer til gjre noe liknende selv nr min 10ring ikke skal mer. Det er grusomt og hjertertt, men samtidig, hvis det ikke hadde vrt det, hadde de kanskje ikke betydd nok for oss i utgangspunktet? <3

Eva-Lena N. Buhaug

08.03.2018 kl.17:22

Elisabeth: Det er aldri lett avlive.. Heldigvis, sier n jeg!

Elevele

06.03.2018 kl.15:16

Den mest verdige avslutningen man kan f <3 <3 <3

Eva-Lena N. Buhaug

08.03.2018 kl.17:22

Elevele: <3 <3 <3

Skriv en ny kommentar

Eva-Lena N. Buhaug

Eva-Lena N. Buhaug

26, Drammen

Mitt navn er Eva-Lena N. Buhaug og jeg blogger om mitt liv med vre dyr, men hundene spesielt. Vi har n whippet, n staff, tre border collier og ei border collieblanding til omplassering, i tillegg til to katter, to barn p 8 og 10 r og kaniner til matproduksjon. Er utdannet innen hund og hundetrening, og jobber med dette. Holder kurs og show. Min store hobby er gjeterhund!

Kategorier

Arkiv