hits

Millies siste dag. Hvil i fred, vakre jente

Det er over en uke siden nå. Vurderingen av Millie har veid tungt på mine skuldre. Å vite det er enkelt. Det er å si det høyt som er vanskelig. Når man først har sagt det, så er det plutselig mer enn en tanke. Det blir mye mer konkret. Mye fastere. Avliving ble dessverre den beste løsningen for Millie. 

Millie slet veldig mye med frykt og stress. Jeg har delt en del oppturer med henne her på bloggen, og en stund virket ting rosenrødt. Hun forbedret seg. Hun trivdes igjen. Hun gikk ikke lenger på tå hev rundt oss, og vi gjorde ikke det tilbake heller. Kattene var ikke lenger et mål å jage, hun sluttet å bry seg så mye med Luna, og for ikke å snakke om at hun gikk fra å ikke kunne bli tatt på til å ikke ville annet enn å bli tatt på. Forbedringen var stor, men den stagnerte.

Ikke bare stagnerte den, den gikk tilbake. Hverdagen med Millie var ikke enkel, og særlig ikke for Millie. Selv om det var enorme forandringer fra vi fikk henne, så levde hun fremdeles i en egen boble av frykt og stress. Hun reagerte på hver minste lille lyd, og dette ble bare verre og verre for hver dag. Det gikk ikke en time uten at hun bjeffet, noen ganger manisk, på ting jeg ikke en gang kunne høre. Hun kunne fare opp fra søvn i sofaen og løpe frem og tilbake i stuen mens hun stresset og pep. Og selv om hun i mye større grad stolte på oss, sammenliknet med da vi fikk henne, var det av den eneste grunn at vi var veldig påpasselige med hvordan vi oppførte oss rundt henne. Det var ikke mye rom for feiltrinn. Det skulle ikke så mye til før hun følte at presset ble for mye for henne og hun kunne ty til knurring. Selv signaler vi sendte ut, sammen med stemmeleie som var nesten overvennlig, noe de aller fleste hunder hadde sett på som noen av de mest vennligsinnede signaler, ble Millie usikker av og dempet med hele seg. 

Som sagt elsket hun kos, såpass mye at hun nesten satt inni deg. Sluttet du å kose var du 100% garantert å få en labb i ansiktet. Allikevel, når du skulle begynne å klappe henne, da spesielt etter å ha gitt henne en kommando (eks. sitt), så falt hun sammen som en ball, akkurat som at hun skulle bli slått, helt til vi fikk kontakt og hun forsto det var kos..

Det har vært en følelsesmessig berg- og dalbane. Å se en hund som i mange tilfeller virker normal, være så redd og stresset i vanlige hverdagssituasjoner, det er ikke noe godt. Millie var en fantastisk flott hund. Så snill og god, kosete og glad, til tross for hvor ille hun hadde det inni seg. Det var nettopp dette som gjorde avgjørelsen så vanskelig å ta. Hun var jo ikke bare redd, bare stresset eller bare aggressiv. Hun var også glad, kosete, herlig, leken, eventyrlysten og fantastisk. Lydig som få. 

Da avgjørelsen først var tatt, gikk det fort. Det var ikke noe vits i å drøye det mer. Avgjørelsen ble tatt da stresset økte på, og det ble veldig vanskelig å være henne og være med henne. Torsdagen forrige uke fikk vi time, og den dagen skulle vi vie til henne. Vi sto opp ekstra tidlig for å få mest ut av formiddagen, så hun kunne dø så lykkelig som overhode mulig. Timen var halv ett, og innen da skulle vi sørge for å gjøre alt det hun elsket mest her i verden: kjøre bil, løpe etter ball, base i snøen og spise pølser. Vi kjøpte en egen pakke med pølser kun til Millie, så hun skulle kose seg maks den siste dagen. 

Og jammen klarte vi det også. Millie logret fra det øyeblikket vi sto opp, til sprøyta var satt. Vi sto opp, åt frokost og så var det ut og kjøre bil. Og når jeg sier at Millie elsket å kjøre bil, så overdriver jeg ikke. Om bilen sto i gårdsplassen da vi skulle ut og lufte, måtte vi nærmest dra henne med oss forbi den, for hun hadde store håp om at vi skulle inn i den. "Kjøre bil" visste hun godt hva betydde, og forventningene var høye. 


"Skal vi kjøre bil?" 

Vi stoppet ikke så alt for langt unna klinikken, litt i skogkanten til et populært skiområde, og tok med oss pølsene, ballen og noen leker. Gjett om hun lyste opp da hun så ballen! Jeg er egentlig ikke noe glad i å bare kaste ball, særlig ikke med lettstressede hunder. Derfor har det ikke blitt noe ballkasting med Millie under oppholdet hennes. Men dette var hennes siste dag og hun skulle få gjøre alt hun ville uten noen bekymringer for konsekvenser. Vi sto i godt over én time og bare kastet ball. Den hunden ble aldri sliten. Det var så vidt det kom et halvt minutt med pesing. Ballkastingen ble selvfølgelig pauset med pølsespising og litt bildetaking, og en smule snøbasing, men det var lite som distraherte henne fra ball. Ja, med unntak av pølsene da. 

Vel inne på klinikken var forventingene hennes til hva som skulle skje fremdeles høye og positive. Hun hadde heldigvis ikke opplevd noe skremmende hos veterinærer, og første gang jeg hadde henne til omplassering, hadde hun til og med lært seg et nytt triks inne på bordet! Leverbitene haglet på, og tårene og smilene gikk om hverandre. Mille trikset, koste, nusset og logret. Veterinæren vår, Mette, øste på med godbiter og shaping og triksekommandoer, og pølsene ble dratt frem da hun fikk den første sprøyten (som hun ikke kjente noen ting til, det var jo pølser fremme). Om alle veterinærer bare hadde vært som Mette, som var med på å gi Millie tidenes opplevelse. Nok en gang ønsker jeg å rette en stor takk til Liertoppen Dyreklinikk for fantastisk dyrebehandling (og menneskebehandling)! 

Det var veldig vanskelig for meg å være på klinikken med Millie den dagen. Det ble et massivt tveegget sverd. Det kunne ikke gått bedre! Millie var trygg, hun var full av forventning, og halen hennes sluttet ikke å logre før hun ikke hadde ork mer. Jeg ønsket hun skulle dø lykkelig, det var hele målet med dagen, og at hun følte seg så trygg og glad til siste slutt var det absolutt beste som kunne skjedd! Samtidig var det også den største faktoren til at jeg syntes det var så vanskelig. Hun kom inn på den klinikken, og gledet seg til alt, full tro på at alt var fryd og gammen, vi skulle bare ha det gøy. Og her var vi for å ta livet hennes... Leke Gud og bestemme hvem som får leve og dø. Det var en skikkelig tøff situasjon for meg og jeg klarte ikke å holde tilbake tårene. Det er virkelig fælt å avlive en ung, fysisk frisk hund på den måten. Det føles så urettferdig. Allikevel er jeg 100% trygg på at jeg tok den rette avgjørelsen. Å leve med frykt, angst og stress er ikke et godt liv. Ikke når det tar over så mye av hundens hverdag og handlinger. Hun fikk en verdig avslutning på livet sitt, og hadde den beste dagen noen sinne. 

Sov godt, lille venn. Jeg vil for alltid huske deg som den søte og gode hunden du var. 

5 kommentarer

livetmitt93

05.03.2018 kl.08:47

<3

Elisabeth

05.03.2018 kl.13:34

For en utrolig vakker og hjerteskjærende beretning. Jeg kommer til å gjøre noe liknende selv når min 10åring ikke skal mer. Det er grusomt og hjerterått, men samtidig, hvis det ikke hadde vært det, hadde de kanskje ikke betydd nok for oss i utgangspunktet? <3

Eva-Lena N. Buhaug

08.03.2018 kl.17:22

Elisabeth: Det er aldri lett å avlive.. Heldigvis, sier nå jeg!

Elevele

06.03.2018 kl.15:16

Den mest verdige avslutningen man kan få <3 <3 <3

Eva-Lena N. Buhaug

08.03.2018 kl.17:22

Elevele: <3 <3 <3

Skriv en ny kommentar

Eva-Lena N. Buhaug

Eva-Lena N. Buhaug

26, Drammen

Mitt navn er Eva-Lena N. Buhaug og jeg blogger om mitt liv med våre dyr, men hundene spesielt. Vi har én whippet, én staff, tre border collier og ei border collieblanding til omplassering, i tillegg til to katter, to barn på 8 og 10 år og kaniner til matproduksjon. Er utdannet innen hund og hundetrening, og jobber med dette. Holder kurs og show. Min store hobby er gjeterhund!

Kategorier

Arkiv