Livets beste julegave: Prins kom hjem igjen!

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, hadde katten min Prins forsvunnet. Han ble sist sett av naboen 25. september og var ikke til å oppdrive. Prins er en særs høyt elsket katt som er veldig kosete, sosial og skravlete rundt de han kjenner, og blir gjerne med hundene på sine daglige lufteturer. Han ble levert til meg av noen som hadde reddet han fra en grusom død, og har blitt værende siden. 

Men han ble da altså borte da vi var på fjellet. Ene naboen hadde sagt ja til å sørge for mat, vann og husly for han mens vi var borte, men fredag 23. september så han ikke noe mer til han. Da vi kom hjem søndagen etter var han fremdeles borte, og jeg begynte smått å bli bekymret. Han var fremdeles ikke hjemme mandagen, og da begynte jeg å søke ordentlig etter han. Bekymringen og fortvilelsen ble stadig større, og vi kjørte rundt i nabolaget, ringte på hos alle og spurte om de hadde sett han, om de kunne kontakte oss dersom de så han, og om vi fikk titte i garasjer, boder og andre steder han kunne ha sneket seg inn og blitt stengt inne i. Ene naboen fortalte at de hadde sett en svart katt gå i hagen 25. september, og fortalte hvilken vei de hadde sett han gå. 

Vi hang opp lapper på butikker, skoler, fritidssteder og andre samlepunkter, la ut annonse i lokalavisen, på dyrebar.no og ulike savnede katter-grupper på Facebook. Dagen etter vi hadde vært rundt hos naboer dukket det en dame ved navn Anne-Britt Johnsrud opp på døren vår. Hun var søsteren til hun ene vi hadde snakket med, og ville vite mer om katten vår. Og sannelig var hun behjelpelig! Hun lånte bort en fangstfelle til oss som vi fikk låne, og vi satt opp denne det ene stedet etter det andre der det hadde blitt observert svarte katter. Og jaggu fikk vi også fanget en svart katt, men til min store sorg og fortvilelse var dette feil katt og vi måtte bare slippe den igjen. 


Prins og Bris

Ukene gikk, og for hver dag ble troen på å få tilbake min kjære Prins bare mindre og mindre. Det verste har vært uvissheten. Lever han? Har han det bra? Er han død? Døde han fort eller var det en grusom død? Været har vært til stor bekymring også. Alt fra uhyre kaldt til storm og sidelengs regn. Jeg bare håpet at han hadde det varmt og trygt der han var, eller at han var død og dermed ikke kunne ha det vondt. 

Jeg angret også ganske mye på at jeg hadde satt på han halsbånd, selv om den hadde en brikke med telefonnummer på. Det er rett og slett fordi Prins er sky overfor fremmede, og når man ikke får tak i han og ser at han har et halsbånd, så er det lett å tenke at "han har sikkert et hjem". Men, det var også dette halsbåndet som gjorde at jeg fikk hjem katten min, i alle fall såpass fort!

Anne-Britt Johnsrud hadde sett en katt ved et jorde litt lenger bort her, over motorveien og et lite stykke til. Den var svart, så hun tenkte på oss. Vi hadde satt opp felle der uten hell, men tirsdag forrige uke ringte hun på døren og sa at "Nå er den svarte katten der, jeg så den for fem minutter siden og kjørte hit!". Jeg kastet alt jeg hadde, og vi kjørte bort. Jeg hoppet ut av bilen, men da jeg så han trodde jeg først ikke det var min. På avstand så han nesten langhåret ut, og Prins er veldig korthåret. Det måtte jo selvsagt sjekkes ut, og jeg begynte å rope på han, ettersom han har pleid å komme på innkalling. Men katten huket seg sammen før han løp avgårde. Og hadde det ikke vært for at jeg så det rosa halsbåndet med navnebrikken i, så hadde jeg vært sikker på at det ikke var min katt, for den reaksjonen hadde jeg ikke forventet meg!

Dere kan tenke dere hvor desperat, lettet og fortvilet jeg ble da jeg innså det var Prins som løp avgårde. Tårene lot seg ikke holde tilbake og jeg skalv som et aspeløv der jeg krøp etter, gråt og ropte. Jeg dro av meg jakken for den gjorde meg ganske stor og skummel, og til slutt sakket Prins opp og begynte å svare meg. Med såre og hese mjau så han på meg før han snudde og kom mot meg, noe skeptisk fordi jeg gråt og skalv og sikkert så helt gal ut. Men den følelsen av å endelig ha han i armene mine, etter to og en halv måned med lengsel, søk og uvisshet, den kan ikke beskrives. Jeg gråt av glede i mange timer etterpå, og jeg kunne ikke tro at han var tilbake! Jeg hadde drømt om dette så mange netter, og skuffelsen over å våkne uten katten min allikevel var hjerteskjærende. Nå var han endelig tilbake! På ordentlig! 

Prins har nå vært hjemme i nesten en uke, og holdes inne enn så lenge. Mest sannsynlig har han blitt skremt av noe og rotet seg bort. Ingen av kattene får komme ut før de har fått GPS i halsbåndet, for dette vil jeg ikke oppleve igjen, og jeg unner ikke kattene å oppleve det heller. Prins var utsultet, utslitt og tynn blitt, og jeg tror ikke han hadde overlevd vinteren hvis vi ikke hadde funnet han. Nå har han begynt å komme seg igjen, og han spiser godt og sover mye, og vil være inntil oss hele tiden. Han og Bris, katten vi skaffet mens han var borte, har begynt å bli venner og hun liker han veldig godt. Han tolererer henne så lenge hun ikke leker med han.

Jeg kan ikke få takket Anne-Britt nok for alt hun har gjort for oss. Hun fikk en flaske vin, en julestjerne (blomst) og en eske med konfekt som takk, og selv om hun mente det var for mye, føler jeg det ikke var nok. Det er en enorm lettelse å ha min kjære, svarte Prinsemann hjemme igjen, og det var den beste julegaven jeg kunne ha fått! 


 

5 kommentarer

Jack

18.12.2016 kl.14:03

Nå fikk jeg klump i halsen. Herlig å lese en sånn gladhistorie som ender godt. Det gir oss et håp om at vi en dag kan komme med en lykkelig blogg om hunden Elli som har vært savnet i over 4 uker her i Bergen <3 kos deg med Prinsen!

Eva-Lena N. Buhaug

18.12.2016 kl.14:26

Jack: Åh, jeg krysser alt jeg har!!

Elevele

18.12.2016 kl.17:47

Jeg er så uendelig glad på dine vegne <3 Har tent så mye på deg i denne forferdelige tiden med leting etter Pris. Jeg har jo en svart katt selv, så blir liksom påmint om det hele tiden <3

fantastisk flott julegave. Og jeg trur nok Prins er helt enig <3

Eva-Lena N. Buhaug

19.12.2016 kl.01:39

Elin Slåen: Tusen takk for det! <3

Søtmonsen :))

18.12.2016 kl.18:16

Så bra det endte godt <3 Disse pelsdyrene betyr jo så mye for oss <3

Skriv en ny kommentar

Eva-Lena N. Buhaug

Eva-Lena N. Buhaug

26, Drammen

Mitt navn er Eva-Lena N. Buhaug og jeg blogger om mitt liv med våre dyr, men hundene spesielt. Vi har én whippet, én staff, tre border collier og ei border collieblanding til omplassering, i tillegg til to katter, to barn på 8 og 10 år og kaniner til matproduksjon. Er utdannet innen hund og hundetrening, og jobber med dette. Holder kurs og show. Min store hobby er gjeterhund!

Kategorier

Arkiv

hits